Tweet
Jeg får vel nesten starte med å melde ut, at jeg er veldig fersk på RB. Jeg har bare vært på entry-level kurs på en enkelt breather, så å kalle meg ekspert ville bli helt feil. Men jeg tenker da å kjøpe meg en pusteboks en dag - og hvilken da?
Kom med på reisen … Første stasjon:
RB eller ikke?
Det første steg må nesten bli en beslutning om det i det hele tatt gir mening for meg å skaffe en breather. RBer er alle dyre, uanset type og fabrikant. Og de tilføyer alle øket kompleksitet, uansett grad.
Mit syn på saken er, at jeg egentlig helst holder meg til O/C, da jeg hverken trenger være boblefri til undervannsfoto, militæroperasjoner eller annet.
Jeg ser til gjengjeld et behov oppstå med øket gasslogistikk. På 39m får vi 20 min. deco på 30 min bunntid. På 45m er forholdet 1:1. På 60m er forholdet 1:2, altså 30 min på bunn, 60 min deco. På 75m er forholdet 1:3. Det blir fort veldig mye gass, og særlig om vi må reservere backgas som redundans for tapt dekoflaske.
Da blir forholdene 1:2, 1:4 og 1:6, osv., og logistikken blir fort et helt annet dyr.
Og da kommer heliumprisene i tillegg.
Altså får jeg treffe en beslutning om hvor grensen går for, om det gir mening for meg å bruke O/C eller RB. Kanskje grensen ligger rundt 60m. Kanskje grunnere, kanskje dypere.
Men innen da synes jeg ikke, det gir mening for meg at gjøre meg investeringen.
SCR eller CCR?
Det finnes mange ulike systemer, og også en del ulike kategorier å arrangere de i. Overordnet har jeg valgt først å forholde meg til, om jeg ønsker Semi-Closed Rebreather, eller Closed Circuit Rebreather. Der er fordele og ulemper ved begge.
Generelt gir CCR mye bedre gjenbruksrate – altså simpelt sagt, hvor mange ganger, en liter gas blir «gjenbrukt» i din RB. En SCR gir deg kanskje en gassrate på 1:5, der en CCR gir deg kanskje mellem 1:50 og 1:100. Altså i utgangspunktet en mye bedre effektivitet. Der er forskjellige andre ulemper ved SCR;
Ved bruk av f.eks. Nx40 på SCR, har jeg ikke 40% O2 i loopet mitt på bunn-delen av dykket. Det henger sammen med, att det sendes Nx40 inn i loopet, men att jeg selvfølgelig bruker opp oksygen i min pusting. Altså har du en lavere andel av oksygen i loopet, end i flasken.
Altså står vi ofte med behov for at bruke en annen dekompresjonstabell enn f.eks. Nx40, som er i flasken.
Hvilken?
Her blir det et spørsmål om synsing, men vil man være sikker, anbefaler de fleste lufttabeller. Altså dykk på Nx40 men med ikke-dekompresjonsgrensene til luft (eller en annen gass med lavere FO2 enn den brukte pustegass). Ikke optimalt.
Videre faller min p.p.O2 unner oppstiging, da omgivelsestrykket selvfølgelig daler. Igjen ikke optimalt, da det påvirker min dekompresjon negativt. Og uansett er jeg unner hele dykket ikke kjent med min p.p.O2, hvilket er helt uakseptabelt for min del – med mindre jeg legger en sensor til systemet. Egentlig helst 3 sensorer, da jeg ønsker redundans.
Med O2-sensorer om bord, er der veldig liten vei igjen til CCR, hvor jeg uansett får mye mer gass igjen – og CCR kan jeg bruke til flere scenarier enn SCR, så da trenger jeg ikke kjøpe to breathere.
Closed Circuit Rebreather
Så bra – da har jeg altså besluttet meg for, at CCR er greien for meg, og når det gir mening for meg att skaffe/bruke den. Da mangler jeg «bare» å innsnevre feltet, for det finnes (heldigvis) ganske mange tilbud på markedet.
Først kan jeg oppdele i videre kategorier: overordnet er det vel fair å sie, at det finnes manuelle og elektroniske RBer, mCCR og eCCR.
Elektroniske rebreathere (eCCR) – solenoid og ADV
En eCCR justerer konstant p.p.O2 i loopet, så dykkeren ikke i utgangspunktet trenger gjøre noen justering av gassen. Alle systemer er ulike, men generelt styres O2-innskyting med en solenoid.
I tillegg finnes en ADV, Automatic Diluent Valve, som innskyter en annen gass enn oksygen, din bunngas. Ikke alle systemer er ens, men da har vi beskrevet hvordan veldig mange CCR blander gassene til en innstilt p.p.O2.
Saken er blott den, at jeg ikke trenger en konstant p.p.O2.
Jeg trenger et gjennomsnitt, presis som jeg er vant til på O/C. Altså trenger jeg ingen solenoid og ADV, som hele tiden arbeider for å holde p.p.O2’en helt perfekt.
Og som ved så mye annet, finnes det både fordeler og ulemper ved solenoid og ADV;
For det første, treffer jeg ett valg om at «outsource» ulike aktiviteter, til et system.
Jeg var for nylig i USA og kjørte veldig mye rundt i California. Der er det veldig normalt å kjøre med automatgir og GPS-navigasjon.
Jeg mener, at det tar veldig mye fra kjøreren når man gjør kjøringen lettere med ulike systemer.
Blir en ADV eller solenoid defekt unner et dykk, må jeg gå manuell på et system, som ikke er optimert til det. Og hvor ofte øver man egentlig manuell dykking på et system, som håndterer dykkingen for meg? I min optikk blir det mer konsistent om jeg konsekvent dykker manuelt uansett.
Det finnes også risiko for, at dykkeren glemmer å åpne oksygenflasken, som del av klargjøring til dykk. Man kan tale mye om sjekklister og hvor stor risikoen er, men faktum er, at det fortsatt er en reel risiko.
Den eneste alarm, dykkeren får om der ikke skytes O2 inn i systemet, er støy fra computeren. Det er ikke en såkalt «intrusiv» alarm, og det er fort gjort å bli distrahert fra bakgrunnsstøy om man f.eks. er presset på overflaten.
Uansett, er jeg ikke interessert i å outsource min tenkning når jeg dykker, og jeg synes ikke det lyder tiltalende om noen eller noe sysler med å endre min pustegass uten jeg vet om det.
Det er mange utvilsomt uenige i, og det er helt fair.
Valg av RB bør vel bli et helt personlig valg, og det går uansett ikke an å peke fingre av andre om man har en situasjon å løse i vannet.
Manuell - mCCR – COPIS eller ikke?
Av mange årsaker er jeg altså interessert i en manuell løsning.
Igjen finnes det en del forskjellige i denne kategori og. En del har et aggregat, som hedder «COPIS» - Continuous Oxygen Pressure Injection System. Det er en «ventil», som lukker inn oksygen til loopet, i en fast rate. Tanken er, at dette skal sikre, at det kommer O2 i loopet, om jeg glemmer å gjøre det selv.
For å venne tilbake til analogien om kjøring, svarer dette til en Cruise Control – altså, at jeg setter en fast fart, og da kjører bilen av gårde med kanskje 110 km/t.
Men hva om det er trafikk? Manuel overstyring.
Om jeg kjører i byen? Manuel overstyring.
Om jeg opptar oksygen annerledes pga. strøm? Manuell overstyring.
Uansett hva som skjer, kan jeg nesten alltid vite meg sikker på, at 110 km/t er feil hastighet.
Hvorfor da ikke ha ren manuell kontroll?
Et ofte sett argument er, at COPIS gir øket sikkerhet. Altså, om jeg har lyst til å legge meg på baksetet og slumre litt, mens bilen kjører for meg.
Husk, dette er fortsatt en rent filosofisk prat. Vi har enda ikke siktet oss inn på én bestemt RB. Men min personlige filosofi blir, at jeg ønsker å kjøre min bil uten automatgir, og uten Cruise Control. Jeg ønsker å ha kontroll, og å være mentalt "koplet inn" , samme sak når jeg dykker.
MEN! Det er klart, at for å møte dette filosofiske ønsket mitt, er der tekniske krav til min RB.
Mine krav til min mCCR
Jeg vil ha 3 stykk O2-sensorer. Jeg vil vite, hva som er i loopet mitt, og jeg ønsker redundans.
Jeg vil ha mulighet for rask og nem bailout, overgang til O/C, såfremt jeg føler at jeg mister overskudd eller fokus, eller opplever problemer med loopet, f.eks. CO2-oppbygging.
Derfor vil jeg ha en BailOut-Valve (BOV), en lille skrue på munnstykket, som jeg kan dreie og straks gå fra CCR til OC.
Jeg vil ha min Rock Bottom, nok gass på OC for to dykkere å komme seg hjem i en nødsituasjon, altså uansett om min RB stopper funke. Gjerne mulighet for «bailout» i pSCR-modus og, om jeg mister mine sensorer.
Jeg ønsker ikke å røre O2-knappen på bunn-delen av dykket, da vil jeg dykke på ren diluent. Og altså standard gasser som diluent.
Jeg må ha minimalt loop volumen, så jeg gradvis begynner å merke fall i oppdrift og øket pustemotstand om jeg «glemmer» å kontrollere min gass. Altså en intrusiv alarm, så jeg merker om noe er galt – også om jeg glemmer å åpne oksygenflasken innen dykket.
Det finnes selvfølgelig mange «nice-to-have» biter og, men med dette, har jeg i hvert fall siktet meg kraftigt inn på ganske få muligheter på markedet.
Min destinasjon
Kanskje du stod av toget ved første stopp, kanskje du er med fortsatt – uansett helt fint, selvfølgelig.
Jeg håper, du nøt turen og.
Med de tanker, jeg personlig har rundt RB, hvorfor bruke dem, mine behov og ønsker, er jeg nået til en konklusjon – UTDs MX-konfigurasjon.
Om du har annerledes krav, er det selvfølgelig helt fint. Er du fotograf, har du muligvis bruk for å dykke boblefri på 10m, det har jeg ikke.
Men jeg kan garantere deg, at jeg nyter å se på undervannsbilder!
Et par avsluttende ord om MX
MX fra UTD er en konfigurasjon, ikke et merke eller en spesifikk RB.
Det går an å bruke scrubberen fra en Hammerhead, Megalodon, JJ, you name it – dog foretrekker mange KISS, da den er kompakt, simpel og ikke veier mye. Skalerer du ditt Z-system opp til MX, veier hele pakka med KISS bare 18 kg, og passer fint i en reisekoffert.
En annen bit å huske, er at UTD går veldig opp i Mixed Team. Det er altså viktig for oss, at dekompresjonen er lik, uansett system, der man kan ta sin RB med seg og treffe sin kompis, som er på sidemount og en ny bekjent som er på backmount, og dykke sammen.
Likeledes kan den enkelte dykker skifte sømløst mellom systemene, etter behov.
MX er blott å se som en «gassforlenger», der man kan lave bailout til Open Circuit som vi har dykket siden dag en.
Om det er breatheren for deg, kan jeg ikke svare for, men jeg tar gjerne imot spørsmål til hvordan jeg tenker.
Stay safe - have fun!
Kom med på reisen … Første stasjon:
RB eller ikke?
Det første steg må nesten bli en beslutning om det i det hele tatt gir mening for meg å skaffe en breather. RBer er alle dyre, uanset type og fabrikant. Og de tilføyer alle øket kompleksitet, uansett grad.
Mit syn på saken er, at jeg egentlig helst holder meg til O/C, da jeg hverken trenger være boblefri til undervannsfoto, militæroperasjoner eller annet.
Jeg ser til gjengjeld et behov oppstå med øket gasslogistikk. På 39m får vi 20 min. deco på 30 min bunntid. På 45m er forholdet 1:1. På 60m er forholdet 1:2, altså 30 min på bunn, 60 min deco. På 75m er forholdet 1:3. Det blir fort veldig mye gass, og særlig om vi må reservere backgas som redundans for tapt dekoflaske.
Da blir forholdene 1:2, 1:4 og 1:6, osv., og logistikken blir fort et helt annet dyr.
Og da kommer heliumprisene i tillegg.
Altså får jeg treffe en beslutning om hvor grensen går for, om det gir mening for meg å bruke O/C eller RB. Kanskje grensen ligger rundt 60m. Kanskje grunnere, kanskje dypere.
Men innen da synes jeg ikke, det gir mening for meg at gjøre meg investeringen.
SCR eller CCR?
Det finnes mange ulike systemer, og også en del ulike kategorier å arrangere de i. Overordnet har jeg valgt først å forholde meg til, om jeg ønsker Semi-Closed Rebreather, eller Closed Circuit Rebreather. Der er fordele og ulemper ved begge.
Generelt gir CCR mye bedre gjenbruksrate – altså simpelt sagt, hvor mange ganger, en liter gas blir «gjenbrukt» i din RB. En SCR gir deg kanskje en gassrate på 1:5, der en CCR gir deg kanskje mellem 1:50 og 1:100. Altså i utgangspunktet en mye bedre effektivitet. Der er forskjellige andre ulemper ved SCR;
Ved bruk av f.eks. Nx40 på SCR, har jeg ikke 40% O2 i loopet mitt på bunn-delen av dykket. Det henger sammen med, att det sendes Nx40 inn i loopet, men att jeg selvfølgelig bruker opp oksygen i min pusting. Altså har du en lavere andel av oksygen i loopet, end i flasken.
Altså står vi ofte med behov for at bruke en annen dekompresjonstabell enn f.eks. Nx40, som er i flasken.
Hvilken?
Her blir det et spørsmål om synsing, men vil man være sikker, anbefaler de fleste lufttabeller. Altså dykk på Nx40 men med ikke-dekompresjonsgrensene til luft (eller en annen gass med lavere FO2 enn den brukte pustegass). Ikke optimalt.
Videre faller min p.p.O2 unner oppstiging, da omgivelsestrykket selvfølgelig daler. Igjen ikke optimalt, da det påvirker min dekompresjon negativt. Og uansett er jeg unner hele dykket ikke kjent med min p.p.O2, hvilket er helt uakseptabelt for min del – med mindre jeg legger en sensor til systemet. Egentlig helst 3 sensorer, da jeg ønsker redundans.
Med O2-sensorer om bord, er der veldig liten vei igjen til CCR, hvor jeg uansett får mye mer gass igjen – og CCR kan jeg bruke til flere scenarier enn SCR, så da trenger jeg ikke kjøpe to breathere.
Closed Circuit Rebreather
Så bra – da har jeg altså besluttet meg for, at CCR er greien for meg, og når det gir mening for meg att skaffe/bruke den. Da mangler jeg «bare» å innsnevre feltet, for det finnes (heldigvis) ganske mange tilbud på markedet.
Først kan jeg oppdele i videre kategorier: overordnet er det vel fair å sie, at det finnes manuelle og elektroniske RBer, mCCR og eCCR.
Elektroniske rebreathere (eCCR) – solenoid og ADV
En eCCR justerer konstant p.p.O2 i loopet, så dykkeren ikke i utgangspunktet trenger gjøre noen justering av gassen. Alle systemer er ulike, men generelt styres O2-innskyting med en solenoid.
I tillegg finnes en ADV, Automatic Diluent Valve, som innskyter en annen gass enn oksygen, din bunngas. Ikke alle systemer er ens, men da har vi beskrevet hvordan veldig mange CCR blander gassene til en innstilt p.p.O2.
Saken er blott den, at jeg ikke trenger en konstant p.p.O2.
Jeg trenger et gjennomsnitt, presis som jeg er vant til på O/C. Altså trenger jeg ingen solenoid og ADV, som hele tiden arbeider for å holde p.p.O2’en helt perfekt.
Og som ved så mye annet, finnes det både fordeler og ulemper ved solenoid og ADV;
For det første, treffer jeg ett valg om at «outsource» ulike aktiviteter, til et system.
Jeg var for nylig i USA og kjørte veldig mye rundt i California. Der er det veldig normalt å kjøre med automatgir og GPS-navigasjon.
Jeg mener, at det tar veldig mye fra kjøreren når man gjør kjøringen lettere med ulike systemer.
Blir en ADV eller solenoid defekt unner et dykk, må jeg gå manuell på et system, som ikke er optimert til det. Og hvor ofte øver man egentlig manuell dykking på et system, som håndterer dykkingen for meg? I min optikk blir det mer konsistent om jeg konsekvent dykker manuelt uansett.
Det finnes også risiko for, at dykkeren glemmer å åpne oksygenflasken, som del av klargjøring til dykk. Man kan tale mye om sjekklister og hvor stor risikoen er, men faktum er, at det fortsatt er en reel risiko.
Den eneste alarm, dykkeren får om der ikke skytes O2 inn i systemet, er støy fra computeren. Det er ikke en såkalt «intrusiv» alarm, og det er fort gjort å bli distrahert fra bakgrunnsstøy om man f.eks. er presset på overflaten.
Uansett, er jeg ikke interessert i å outsource min tenkning når jeg dykker, og jeg synes ikke det lyder tiltalende om noen eller noe sysler med å endre min pustegass uten jeg vet om det.
Det er mange utvilsomt uenige i, og det er helt fair.
Valg av RB bør vel bli et helt personlig valg, og det går uansett ikke an å peke fingre av andre om man har en situasjon å løse i vannet.
Manuell - mCCR – COPIS eller ikke?
Av mange årsaker er jeg altså interessert i en manuell løsning.
Igjen finnes det en del forskjellige i denne kategori og. En del har et aggregat, som hedder «COPIS» - Continuous Oxygen Pressure Injection System. Det er en «ventil», som lukker inn oksygen til loopet, i en fast rate. Tanken er, at dette skal sikre, at det kommer O2 i loopet, om jeg glemmer å gjøre det selv.
For å venne tilbake til analogien om kjøring, svarer dette til en Cruise Control – altså, at jeg setter en fast fart, og da kjører bilen av gårde med kanskje 110 km/t.
Men hva om det er trafikk? Manuel overstyring.
Om jeg kjører i byen? Manuel overstyring.
Om jeg opptar oksygen annerledes pga. strøm? Manuell overstyring.
Uansett hva som skjer, kan jeg nesten alltid vite meg sikker på, at 110 km/t er feil hastighet.
Hvorfor da ikke ha ren manuell kontroll?
Et ofte sett argument er, at COPIS gir øket sikkerhet. Altså, om jeg har lyst til å legge meg på baksetet og slumre litt, mens bilen kjører for meg.
Husk, dette er fortsatt en rent filosofisk prat. Vi har enda ikke siktet oss inn på én bestemt RB. Men min personlige filosofi blir, at jeg ønsker å kjøre min bil uten automatgir, og uten Cruise Control. Jeg ønsker å ha kontroll, og å være mentalt "koplet inn" , samme sak når jeg dykker.
MEN! Det er klart, at for å møte dette filosofiske ønsket mitt, er der tekniske krav til min RB.
Mine krav til min mCCR
Jeg vil ha 3 stykk O2-sensorer. Jeg vil vite, hva som er i loopet mitt, og jeg ønsker redundans.
Jeg vil ha mulighet for rask og nem bailout, overgang til O/C, såfremt jeg føler at jeg mister overskudd eller fokus, eller opplever problemer med loopet, f.eks. CO2-oppbygging.
Derfor vil jeg ha en BailOut-Valve (BOV), en lille skrue på munnstykket, som jeg kan dreie og straks gå fra CCR til OC.
Jeg vil ha min Rock Bottom, nok gass på OC for to dykkere å komme seg hjem i en nødsituasjon, altså uansett om min RB stopper funke. Gjerne mulighet for «bailout» i pSCR-modus og, om jeg mister mine sensorer.
Jeg ønsker ikke å røre O2-knappen på bunn-delen av dykket, da vil jeg dykke på ren diluent. Og altså standard gasser som diluent.
Jeg må ha minimalt loop volumen, så jeg gradvis begynner å merke fall i oppdrift og øket pustemotstand om jeg «glemmer» å kontrollere min gass. Altså en intrusiv alarm, så jeg merker om noe er galt – også om jeg glemmer å åpne oksygenflasken innen dykket.
Det finnes selvfølgelig mange «nice-to-have» biter og, men med dette, har jeg i hvert fall siktet meg kraftigt inn på ganske få muligheter på markedet.
Min destinasjon
Kanskje du stod av toget ved første stopp, kanskje du er med fortsatt – uansett helt fint, selvfølgelig.
Jeg håper, du nøt turen og.
Med de tanker, jeg personlig har rundt RB, hvorfor bruke dem, mine behov og ønsker, er jeg nået til en konklusjon – UTDs MX-konfigurasjon.
Om du har annerledes krav, er det selvfølgelig helt fint. Er du fotograf, har du muligvis bruk for å dykke boblefri på 10m, det har jeg ikke.
Men jeg kan garantere deg, at jeg nyter å se på undervannsbilder!
Et par avsluttende ord om MX
MX fra UTD er en konfigurasjon, ikke et merke eller en spesifikk RB.
Det går an å bruke scrubberen fra en Hammerhead, Megalodon, JJ, you name it – dog foretrekker mange KISS, da den er kompakt, simpel og ikke veier mye. Skalerer du ditt Z-system opp til MX, veier hele pakka med KISS bare 18 kg, og passer fint i en reisekoffert.
En annen bit å huske, er at UTD går veldig opp i Mixed Team. Det er altså viktig for oss, at dekompresjonen er lik, uansett system, der man kan ta sin RB med seg og treffe sin kompis, som er på sidemount og en ny bekjent som er på backmount, og dykke sammen.
Likeledes kan den enkelte dykker skifte sømløst mellom systemene, etter behov.
MX er blott å se som en «gassforlenger», der man kan lave bailout til Open Circuit som vi har dykket siden dag en.
Om det er breatheren for deg, kan jeg ikke svare for, men jeg tar gjerne imot spørsmål til hvordan jeg tenker.
Stay safe - have fun!