Tweet
Har nettopp kommet hjem fra to uker i Akumal, Mexico. Før vi dro hadde vi et hovedmål med turen. Samtlige fire familiemedlemmer skulle svømme med verdens største fisk, hvalhaien.
Øyvind som er yngstemann (10 år) hadde trent en del for dette før vi dro. Sammen hadde vi to svømt sammen ned på stranda vår på Hundvåg. Selv om hvalhaien svømmer seint, går det som regel fortere enn når vi mennesker skal svømme, så vi hadde trent utholdenhet, spurt og at Øyvind hang og hvilte på ryggen min mens jeg svømte det jeg kunne.
Siden eldstemann på 13 er en habil fridykker og kona har vært konkurransesvømmer og har medalje i NM i undervannsrugby, var jeg ikke bekymret for disse. De klarer seg som regel uansett forhold
Da vi kom til Mexico spurte jeg om Øyvind var klar, det var han.
Vi kom ned på tirsdagen og fikk booket oss en hvalhaitur på fredagen, så vi fikk god tid til å sjekke dyrelivet i havet der vi bodde. Blant annet var det en strand der det var mye skilpadder som beitet på 3-4 meters dyp. Øyvind og jeg dro ut med kameraet for å teste forholdene.
Det var utrolig mye fisk på stedet. En svær stim gikk rundt og rundt og noen svære barracuda sirklet rundt i ytterkanten og skjøt inn og hentet seg et måltid i ny og ne.
Vi fant en skilpadde som beitet på bunnen og den ble behørig fotografert av både Øyvind og meg.
Etter en stund svømte vi inn mot midten av fiskestimen for å sjekke den nærmere. Der traff vi en ganske stor barracuda. Det er vanskelig å si hvor stor den var, men alt blir jo større under vann og spesielt når den kommer rett mot en. Den kom ganske rolig, men da den var en meter unna og ikke gjorde tegn til å snu, fikk jeg dyttet Øyvind bak på ryggen og la meg med kameraet på strake armer mot fisken. Den gled helt inn til kameraet før den gliste og forsvant ut til høyre.
Spennende opplevelse for både unge og gamle.
Hm, mystiske greier. Hva kan det være?
Nei, ikke noe spiselig der........
Fredagen ble vi hentet grytidlig og kjørte mot Cancun der vi skulle ta båten ut til hvalhaifeltet. Det var en drøy tur, og etter nesten fire timer til sjøss og halvveis til Cuba, holdt vi på og gi opp hele hvalhaien. Men som så ofte før på slike turer, plutselig var den der.
Den første hvalhaien vi traff var lengre enn båten og skipperen estimerte den til rundt 10 meter. Selv har jeg ingen mening om dette, men den var stooor. Den svømte ganske fort, så Øyvind og jeg slet litt for å holde følge.
Etter dette gikk det slag i slag og da vi satte nesa hjemover, hadde vi vel sett en 5-6 eksemplar av verdens største fisk. Desverre var sikten ikke noe å skryte av, men her er noen bilder.
Her kommer den
Trynebilde
Leif Bruntveit fotograferer
Undertegnede og hvalhaien. Foto: Leif Bruntveit
Rudolf
Øyvind som er yngstemann (10 år) hadde trent en del for dette før vi dro. Sammen hadde vi to svømt sammen ned på stranda vår på Hundvåg. Selv om hvalhaien svømmer seint, går det som regel fortere enn når vi mennesker skal svømme, så vi hadde trent utholdenhet, spurt og at Øyvind hang og hvilte på ryggen min mens jeg svømte det jeg kunne.
Siden eldstemann på 13 er en habil fridykker og kona har vært konkurransesvømmer og har medalje i NM i undervannsrugby, var jeg ikke bekymret for disse. De klarer seg som regel uansett forhold
Da vi kom til Mexico spurte jeg om Øyvind var klar, det var han.
Vi kom ned på tirsdagen og fikk booket oss en hvalhaitur på fredagen, så vi fikk god tid til å sjekke dyrelivet i havet der vi bodde. Blant annet var det en strand der det var mye skilpadder som beitet på 3-4 meters dyp. Øyvind og jeg dro ut med kameraet for å teste forholdene.
Det var utrolig mye fisk på stedet. En svær stim gikk rundt og rundt og noen svære barracuda sirklet rundt i ytterkanten og skjøt inn og hentet seg et måltid i ny og ne.
Vi fant en skilpadde som beitet på bunnen og den ble behørig fotografert av både Øyvind og meg.
Etter en stund svømte vi inn mot midten av fiskestimen for å sjekke den nærmere. Der traff vi en ganske stor barracuda. Det er vanskelig å si hvor stor den var, men alt blir jo større under vann og spesielt når den kommer rett mot en. Den kom ganske rolig, men da den var en meter unna og ikke gjorde tegn til å snu, fikk jeg dyttet Øyvind bak på ryggen og la meg med kameraet på strake armer mot fisken. Den gled helt inn til kameraet før den gliste og forsvant ut til høyre.
Spennende opplevelse for både unge og gamle.
Hm, mystiske greier. Hva kan det være?
Nei, ikke noe spiselig der........
Fredagen ble vi hentet grytidlig og kjørte mot Cancun der vi skulle ta båten ut til hvalhaifeltet. Det var en drøy tur, og etter nesten fire timer til sjøss og halvveis til Cuba, holdt vi på og gi opp hele hvalhaien. Men som så ofte før på slike turer, plutselig var den der.
Den første hvalhaien vi traff var lengre enn båten og skipperen estimerte den til rundt 10 meter. Selv har jeg ingen mening om dette, men den var stooor. Den svømte ganske fort, så Øyvind og jeg slet litt for å holde følge.
Etter dette gikk det slag i slag og da vi satte nesa hjemover, hadde vi vel sett en 5-6 eksemplar av verdens største fisk. Desverre var sikten ikke noe å skryte av, men her er noen bilder.
Her kommer den
Trynebilde
Leif Bruntveit fotograferer
Undertegnede og hvalhaien. Foto: Leif Bruntveit
Rudolf