Jeg har i alle år forfektet at alle som skal være her på DS skal stå frem med "navn og nummer", slik at man ikke kan gjemme seg bak annonymitetens teppe.
At dette ikke har skjedd har gjort at jeg bla til stor grad har valgt å holde meg unna DS.
Siste tidens diskusjoner vedr. utestengelsen av en person har gjort at det har poppet frem en mengde annonyme brukere som skal prøve å påvirke.
Jeg øsnker egentlig ikke delta i en diskusjon da jeg tidligere har sakt det jeg vil si. Men jeg legger ved ett innlegg av Anders Giæver i VG som sier det meste.
Dette legges ut med tillatelse fra han.
Håper det kan være med på å gjøre at DS stiller karv om "navn og nummer" i fremtiden!
Jeg trur det vil øke muligheten for seriøsitet.
mvh
Jostein B.
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Amerikanske tilstander
Feighetens forpost her nord
Hva skal vi gjøre med ytringsfrihetens parasitter?
Valget i USA vekker sterke følelser, også i Norge. Kanskje vel så mye i Norge som i USA, av og til. Utenfor partienes landsmøter har jeg i hvert fall ikke funnet tilsvarende engasjement som jeg innimellom gjør i kommentarfeltet på bloggen min, Amerikanske tilstander.
De aller fleste er som sagt bare engasjerte. Men å lage en blogg er som å sette ut en fjøslykt i augustmørket; det kommer mye rart flaksende som ikke er like synlig i dagslys.
Ganske raskt har jeg dratt på meg et lite apeberg av anonyme sinnatagger med reaksjoner som stort sett kan deles i to:
A) De med et tourette'sk oppheng på å skrive ordene «neger», «muslim» og Barack Obamas mellomnavn, «Hussein».
B) De som er veldig sinte på høyrevrien - eller venstrevrien - i norske medier og som har viet sitt liv å bekjempe uvesenet ved å bjeffe som sinte dvergpudler bak høye plankegjerder.
Det har lenge pågått en diskusjon blant norske redaktører om hvordan man skal forholde seg til anonyme meninger på nettet. Jeg mener at uavhengig av hvordan man håndterer dette, og uavhengig av hva man vedtar av lover og regler, så bør holdningen til og oppfordringen fra enhver redaktør være krystallklar:
Folk som vil delta i offentlig debatt bør ha guts til å sette navnet sitt under meningene sine.
Det er flere grunner til det.
Anonyme synsere er raskere til å bruke skjellsord og å trekke debatter ned i søla, fordi de ikke trenger å stå til ansvar for sine ytringer.
Det er en klar ubalanse i diskusjonen for enhver som innlater seg på diskutere åpent på slike arenaer: De kan se deg, men du kan ikke se dem. De kan snike seg ut bakdøra når de slipper opp for argumenter, du må stå for det du har skrevet og sagt.
Anonyme ytrere kan opptre med så mange aliaser, «nick» og identiteter de har fantasi til å finne opp, gi seg selv støtte, eller gjenoppstå som en annen når de har dummet seg ut.
Hele ideen med menings- og ytringsfriheten i et liberalt samfunn er nettopp den konservative honnørparolen «frihet under ansvar». Myndigheter og andre sensurinstanser skal i minst mulig grad gripe inn mot folks ytringer. Men folk må ha ryggrad til å stå ansvarlig for det de sier og mener.
Det å ytre seg i offentligheten koster alltid litt, selv i lavrisikoland som Norge. Du risikerer å bli upopulær, du risikerer at noen misliker det du sier, du risikerer å gjøre mor flau. Det er nettopp derfor ytringsfriheten er lovbeskyttet.
Kommentarfeltene bak bloggposter og artikler på nettet er i ferd med å utvikle en ukultur av gratispassasjerer, parasitter og snyltere på ytringsfriheten. Noen, som Hegnar Online, har utviklet denne muligheten til en forretningsidé og prøver sågar å reise en bauta over ytringsfriheten på toppen av komposthaugen de produserer.
Som journalist gjennom mer enn tjue år har jeg fått min andel av klager, utskjellinger og ved noen anledninger også trusler fra anonyme stemmer og penner.
Ved et par anledninger har kolleger av meg blitt utsatt for såpass grove anonyme utfall at politiet har etterforsket dem, og vi har fått se hva slags folk som står bak. I alle tilfellene har det vist seg å være mer av en sak for det psykiske helsevern enn for påtalemyndigheten.
Ja, VG godtar også anonyme kommentarer, og jeg slipper dem til på bloggen min etter å ha silt vekk det meste av kloakken. Men VG har også innført et system hvor man kan være anonym, men man må registrere seg med blant annet mobiltelefon.
Disse brukerne er ansvarliggjort på en helt annen måte, og det merkes på innleggene deres.
Det er i disse miljøene, blant de bloggerne og debattantene på nettet som har det lille motet som skal til for å stå for sine egne meninger, at utfordringen ligger. Det er de som kan ta det store oppgjøret med alle snylterne.
Anders Giæver
Journalist VG
-----------------------------------------------------------------------------------------
At dette ikke har skjedd har gjort at jeg bla til stor grad har valgt å holde meg unna DS.
Siste tidens diskusjoner vedr. utestengelsen av en person har gjort at det har poppet frem en mengde annonyme brukere som skal prøve å påvirke.
Jeg øsnker egentlig ikke delta i en diskusjon da jeg tidligere har sakt det jeg vil si. Men jeg legger ved ett innlegg av Anders Giæver i VG som sier det meste.
Dette legges ut med tillatelse fra han.
Håper det kan være med på å gjøre at DS stiller karv om "navn og nummer" i fremtiden!
Jeg trur det vil øke muligheten for seriøsitet.
mvh
Jostein B.
-------------------------------------------------------------------------------------------------
Amerikanske tilstander
Feighetens forpost her nord
Hva skal vi gjøre med ytringsfrihetens parasitter?
Valget i USA vekker sterke følelser, også i Norge. Kanskje vel så mye i Norge som i USA, av og til. Utenfor partienes landsmøter har jeg i hvert fall ikke funnet tilsvarende engasjement som jeg innimellom gjør i kommentarfeltet på bloggen min, Amerikanske tilstander.
De aller fleste er som sagt bare engasjerte. Men å lage en blogg er som å sette ut en fjøslykt i augustmørket; det kommer mye rart flaksende som ikke er like synlig i dagslys.
Ganske raskt har jeg dratt på meg et lite apeberg av anonyme sinnatagger med reaksjoner som stort sett kan deles i to:
A) De med et tourette'sk oppheng på å skrive ordene «neger», «muslim» og Barack Obamas mellomnavn, «Hussein».
B) De som er veldig sinte på høyrevrien - eller venstrevrien - i norske medier og som har viet sitt liv å bekjempe uvesenet ved å bjeffe som sinte dvergpudler bak høye plankegjerder.
Det har lenge pågått en diskusjon blant norske redaktører om hvordan man skal forholde seg til anonyme meninger på nettet. Jeg mener at uavhengig av hvordan man håndterer dette, og uavhengig av hva man vedtar av lover og regler, så bør holdningen til og oppfordringen fra enhver redaktør være krystallklar:
Folk som vil delta i offentlig debatt bør ha guts til å sette navnet sitt under meningene sine.
Det er flere grunner til det.
Anonyme synsere er raskere til å bruke skjellsord og å trekke debatter ned i søla, fordi de ikke trenger å stå til ansvar for sine ytringer.
Det er en klar ubalanse i diskusjonen for enhver som innlater seg på diskutere åpent på slike arenaer: De kan se deg, men du kan ikke se dem. De kan snike seg ut bakdøra når de slipper opp for argumenter, du må stå for det du har skrevet og sagt.
Anonyme ytrere kan opptre med så mange aliaser, «nick» og identiteter de har fantasi til å finne opp, gi seg selv støtte, eller gjenoppstå som en annen når de har dummet seg ut.
Hele ideen med menings- og ytringsfriheten i et liberalt samfunn er nettopp den konservative honnørparolen «frihet under ansvar». Myndigheter og andre sensurinstanser skal i minst mulig grad gripe inn mot folks ytringer. Men folk må ha ryggrad til å stå ansvarlig for det de sier og mener.
Det å ytre seg i offentligheten koster alltid litt, selv i lavrisikoland som Norge. Du risikerer å bli upopulær, du risikerer at noen misliker det du sier, du risikerer å gjøre mor flau. Det er nettopp derfor ytringsfriheten er lovbeskyttet.
Kommentarfeltene bak bloggposter og artikler på nettet er i ferd med å utvikle en ukultur av gratispassasjerer, parasitter og snyltere på ytringsfriheten. Noen, som Hegnar Online, har utviklet denne muligheten til en forretningsidé og prøver sågar å reise en bauta over ytringsfriheten på toppen av komposthaugen de produserer.
Som journalist gjennom mer enn tjue år har jeg fått min andel av klager, utskjellinger og ved noen anledninger også trusler fra anonyme stemmer og penner.
Ved et par anledninger har kolleger av meg blitt utsatt for såpass grove anonyme utfall at politiet har etterforsket dem, og vi har fått se hva slags folk som står bak. I alle tilfellene har det vist seg å være mer av en sak for det psykiske helsevern enn for påtalemyndigheten.
Ja, VG godtar også anonyme kommentarer, og jeg slipper dem til på bloggen min etter å ha silt vekk det meste av kloakken. Men VG har også innført et system hvor man kan være anonym, men man må registrere seg med blant annet mobiltelefon.
Disse brukerne er ansvarliggjort på en helt annen måte, og det merkes på innleggene deres.
Det er i disse miljøene, blant de bloggerne og debattantene på nettet som har det lille motet som skal til for å stå for sine egne meninger, at utfordringen ligger. Det er de som kan ta det store oppgjøret med alle snylterne.
Anders Giæver
Journalist VG
-----------------------------------------------------------------------------------------
Comment