Et naturligt spørsmål
«Hva er greien med dere danske dykkere i grunnen?»
En kompis av meg spurte meg noe tid tilbake om hva som kunne vært årsaken(e) til att «så mange» danske dykkere har ulykker på tur i Norge. Uten hensyntaken til at jeg er dansk og har bekjentskaper i flere av de avdødes klubber/miljøer og den dypeste medfølelse for de etterlatte, forstår jeg hvorfor spørsmålet dukker opp – det er jo tross alt et emne, som har blitt dekket i mediene.
Jeg har i etterkant tatt på meg att prøve finne svar, og synes det er vært at dele. Kanskje fordi jeg føler en nærhet til de avdøde grunnet felles opphav. Kanskje fordi jeg ikke liker det uvisse. Kanskje det kan gjøre en forskel. Uansett, håper jeg att kunne tilby merverdi med mine egne tanker rundt spørsmålet:

Årsak eller konsekvens?
Ulykker i dykking kan være veldig kompliserte å «koke ned» til en enkelt årsak.
Her et tenkt eksempel som viser kompleksitetsnivået i et enda relativt simpelt (fiktivt) tilfelle:
Rettsmedisinerne sir hjertestopp. Dykkerlegen kaller det arteriel gasembolisme. Dykkeren mener det er for rask oppstiging. Buddy peker på at en maske ble sparket av. Dykkeinstruktøren påpeker, at treningen ikke omfattede skift av maske unner nøytral oppdrift.
I første bit savnede jeg grunnlag for att svare på spørsmålet – det ble jo selvsagt ren spekulasjon, men jeg tenkte meg at kanskje det hadde noe på seg, at det er nemt og raskt at kjøre fra Danmark til Norge, og at det er tale om to forskjellige miljø -
Men jeg måtte anerkjenne, at jeg ikke kunne annet enn gjette.

Dykking i Danmark
Dansk dykking ikke helt så liketil som man kanskje kunne tro. Der er ofte sterk og skiftende strøm, kalt vann, ringe sikt. Dykking på den jyske vestkyst kan være enda veldig tøff, og på Bornholm er dykkingen mye lik hva vi kjenner i Norge. En del danske dykkere tager relativt ofte på tur til Norge, så de fleste som kommer her er ikke helt ukjent med dykkingen.
Det er heller ikke noe unikt ved den trening, danske dykkere mottaker. Det er tale om globale standarder, selv om enkelte ting er annerledes i norsk lovgivning: 6 dykk i stedet for 4 som minimum på grunnkurs, for eksempel. Men for at relatere til det fiktive eksempel i starten av denne post, kan man fint sitte på kne og tømme masken 6 gange i stedet for 4 – man kan gjøre det 1000 ganger uten at det har noen innflytelse på hva som skjer når man mister masken i fritt vann.
Og uansett er treningen identisk på høyere nivåer enn Open Water.

Tallene for seg:
Det viste seg særdeles tungvint att finne informasjoner om de ulike sakene, da det tilsynelatende ikke finnes en konsolidert database som inneholder netop de informasjonene, jeg trengte.
Mellem 2000 og 2017 har det vært 9 tilfelle der danske dykkere er omkommet i Norge. Rundt én hvert andre år. Det er usikkert hvor mange danske dykkere som besøker Norge totalt.
Én dykker var norsk bosatt, og én dykkede på CCR. Av ulike årsaker har jeg valgt att fokusere på de andre ulykkene (den norsk bosatte dykker kan ikke regnes som «turistdykker», og CCR-dykking er mer sjelden og teknisk komplisert, særlig på elektronisk CCR, enn O/C).
Av de resterende 7 ulykker, dykkede 2 solo. De resterende 5 dykkede tilsynelatende «dypt» på luft («dypt» regnes her som over 40m. Personlig er jeg fortaler for 30m max. på luft – 4,0 bar total gasstrykk).

Både solodykking og «deep air» er problematiske av flere årsaker.

Solodykking reduserer redundansen i teamet, og gjør redning umulig dersom det oppstår et medisinsk problem – og problemløsing blir kompromittert da man ikke har noen «backup hjerne» med seg.
Dyp luft er problematisk av ulike årsaker, her i prioritert rekkefølge:

1) CO2 – Den høye gasstetthet gjør, at CO2 oppbygges i kroppen. CO2 påvirker pH-verdien i blodet, hvilket er signal til kroppen om at puste fortere. Uheldigvis medfører dette i dykking enda mer oppbygging, og da oppbygges problemene. CO2 er rundt 130 gange mer narkotiserende enn nitrogen og i tillegg årsak til desorientering, tunnelsyn, panikk og bevisstløshet.

2) Dekompresjon – Menneskekroppen er oppbygget til at oppta O2 og utskille CO2. Den som er best på det, kan løpe fortest eller lengst, og har fra et evolusjonssynspunkt en fordel. Transport av N2 har aldri vært noen prioritet for menneskets utvikling. Grahams Lov omhandler bl.a. oppløseligheten av en gas og derav hvordan den påvirker gasstransport i respirasjonssystemet. CO2 er mye mer oppløselig enn N2, og blir derfor «prioritert» av kroppen ift. respirasjon. Det betyder, at N2-offgassing blir mindre effektiv, og derav større følger oppbygging av nitrogen, med risiko for dykkersyke.

3) Narkose – CO2 er mye mer narkotiserende enn både O2 og N2. Mild narkose er selvfølgelig ikke fatal i seg selv, men påvirker vor evne til at vurdere risiko og løse problemer, og blir derfor et medvirkende problem unner dykking.

Hva blir da konklusjonen?
Det blir alltid opp til den enkelte att gjøre sine egne meninger. Min personlige vurdering er, at det nye miljø muligvis har vært medvirkende årsak og kan ha noe innflytelse på den enkelte dykkers stressnivå, dog kun i de tilfelle det er dykkerens første [antall] dykk i miljøet;
Men der er ikke i min optikk noe mystisk ved norsk dykking - på generell basis - som tilsier at det skulle være mer farlig at dykke her enn for eksempel i California, på Bornholm, Sør-Afrika, eller så mange andre steder. Strøm er strøm, hule er hule, vrak er vrak og kalt er kalt.

Det er nemt at kalle det preik, eller si att jeg har hygget meg for mye med DIR Cool Aid’en, når jeg sier det, men vil man forhindre ulykker, peker jeg på att man unngår «deep air» og solodykking. Disse er spesifikke faktorer som lenge har vært peket på som de helt store årsaker til ulykker i sportsdykking.

Når «mange» danske dykkere har ulykker i Norge, er det i min optikk mer sannsynlig att det er fordi mange danske dykkere kommer på besøk.

Stay safe – have fun!