To helger på rad har Martin (kjæresten min) og jeg tatt den tre timer lange turen fra Berlin ned til Wildschütz for å trene fridykking. Her finnes nemlig en av Tysklands dypeste innsjøer, et gammelt 70m dypt steinbrudd som nå er fylt med vann.

Det er lagt godt tilrette for dykking med en egen dykkebase, så man finner omkledningsrom, dusjer og toaletter, samt lett adgang til vannet. Sist men ikke minst er det plassert flere ting på bunnen for å gjøre dykkingen mer spennende. Det finnes ringer å svømme igjennom, en luftfylt dykkerklokke og visstnok et fly.

Men som fridykkere var det mest dybden vi var ute etter, og vi plasserte dykkebøya vår rett over det dypeste stedet. Jeg ville dykke til 50m som en del av treningen frem mot Nordic Deep i Sverige om en ukes tid. Forrige helg hadde jeg gjort dykk til 30 og 45m. Selv om jeg var på 61m i Egypt i april, hadde jeg vært lenge uten dybdetrening og måtte derfor starte igjen forsiktig.

[img width=300]http://3.bp.blogspot.com/_aXs0HIo2s10/SJr5AKlKPCI/AAAAAAAAAXQ/kH34wxignCQ/s1600/IMG_4243.JPG[/img]

Det er dessuten helt andre utfordringer man møter når man dykker i en kald og mørk innsjø, fremfor Rødehavet. Selv synes jeg det kan være rett og slett skummelt når dykker nedover og det bare blir mørkere og mørkere. I Wildschütz er det dog ingen brennmaneter (som i konkurransen i Sverige), så jeg slapper litt mer av.

Tidligere har jeg alltid brukt en 5mm drakt til dykking i slike kalde strøk, med med en overflatetemperatur på 20 grader ville jeg prøve min 3mm drakt istedet. Jeg føler meg mye mer komfortabel med mindre neopren, og ikke minst med mindre bly. Med 3mm i ferskvann trenger jeg kun 1 kg for å være nøytral på 15m. Jo mindre bly man har, jo lettere er det å svømme opp igjen fra dypet.

Dykket
Bunnplata var satt til 50m og sikkerhetsdykker Martin startet nedtellingen til dykket mitt. Etter 3min med oppusting vendte jeg ansiktet ned i vannet og dykket. De første 15m svømmer jeg kraftig for å overvinne oppdriften, og jeg bruker nøyaktig 8 kicks med monofinnen. Til de neste 15m bruker jeg 8 rolige tak, pluss et par små ekstra og jeg er på 35m hvor jeg fyller munnen en siste gang med luft.

(Denne "mouthfill" teknikken betyr at jeg ikke lenger henter opp luft fra lungene, men kun bruker luften i munnen til å utligne ørene.)

Heretter lukker jeg øynene og lar kroppen bare falle nedover langs dykkelinen. Nå er det bare utligningen som er viktig. Hvis jeg glemmer å utligne bare én gang, må jeg stoppe dykket. Det meste av lyset fra overflata er borte, men jeg har en liten lampe festet på maska som lyser opp linen. Den lyser også opp den hvite bunnplata som sitter på 50m. Jeg strekker armen ut, "touchdown!", vender raskt og begynner turen opp igjen.

Turen opp til overflaten igjen er også en tur tilbake til varme, lys og luft. Jeg slapper av og fokuserer på å svømme effektivt, men rolig. På 20m møter Martin meg og vi svømmer sammen opp de siste meterne. På overflaten trekker jeg pusten dypt tre ganger, gir Martin ok signalet og tenker "oi så deilig det er". Jeg trives også i bassenget, men det er i dypet jeg virkelig får prøvd meg.

[img width=200]http://4.bp.blogspot.com/_aXs0HIo2s10/SJr8GYv-n3I/AAAAAAAAAXg/0k0bvXgrON8/s1600/Elisabeth%2Bhang.jpg[/img]

Filmer og flere bilder:
http://elisabethfreediver.blogspot.c...wildschtz.html